Close

april 26, 2019

Denne fredagens blogg er av det hverdagslige slaget. Den dreier seg om nødvendige gjøremål, service og fremtid.
Når jeg handler mat, det er det samme i et par-tre kjeder, blir jeg til stadighet bedt om å bytte kø. Jeg står der med et brød under armen, reker og majones i venstre, kanskje noen øl i den andre. Jeg står pent og stille i en kø, lager ikke bråk og har ikke sneket.
Så stuper det frem en merr i kjedens uniform, og ber meg altså om å gå ut av køen og inn i fremtiden. Og fremtiden er en selvbetjent, eller ubetjent om du vil, kasse som møter meg tom og trist. Her skal jeg selv leke butikkdame for ett minutt, scanne og veie og alt det der – helt alene. Det vi si; merra står hele tiden og er sensor, om jeg «bipper» alt eller rett og slett stjeler litt. Så trykker jeg i vei på skjermen, betaler, får en lapp som skal scannes i porten for i det hele tatt å slippe ut i frihet.
Selvbetjening, ubemannet, autonom – smak på ordene. Slik skal vi altså leve fremover. Merra ber meg om å velge den ubetjente kassen en gang til, jeg trekker pusten og svarer høylydt NEI! Hun spør hvorfor, noe hun jo er satt til. Hun er jo i det hele tatt i den situasjonen at jo bedre jobb hun gjør, desto fortere mister hun jobben.
Nei, svarer jeg – jeg vil handle og betale av den pene dama i kasse 5. Hun som smiler og sier hei, spør meg om jeg har sett at jeg har tatt lett-majones (puh, fredags-katastrofe avverget), som spør om jeg kanskje vil ha en pose, vennlig tilbyr meg kvittering og som topper opplevelsen ved å ønske meg god helg! Sånn vil jeg ha det når jeg handler, jeg tror jaggu jeg betaler for det også!
Leve butikkdama mi – I LOVE YOU NOW AND FOREVER❤️❤️❤️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *