Cornelis hvem?

Som barn av 70- og 80-tallet er det umulig å vite når jeg hørte Cornelis Vreeswijk første gang. Han var liksom overalt den perioden der. Så døde han, så ble han litt glemt – heldigvis bare for en liten stund.

Sommeren 1995 stod Lisa Ekdahl for soundtracket til min drømmesommer. Sola skinte, båtturene var lange, jeg var nesten 18 år og Lisa sang «Vem vet…». En venninne sa det liknet på Cornelis. Cornelis hvem? Så smått demret det, men det fantes jo ikke noe Google da – så det tok sin tid før hukommelsen fikk hjelp utenfra.

Da jeg ble myndig utpå høsten ønsket jeg meg en cd med Cornelis. Ønsket ble oppfylt, men utvalget var begrenset og giverne tok den ene de fant i vår lokale platesjappe. «Cornelis live på Mosebacke» het skiva. En plate som knapt var hørbar. Elendig lyd, sære viser og Cornelis så full som en dupp. Allikevel var det noe som fascinerte. Noen minner strømmet på, og jeg hørte det samme jeg hører i dag når jeg lytter til Cornelis – jeg hørte noe ekte.

Vreeswijks tekster har etterhvert fått sin velfortjente anerkjennelse, men selv har jeg alltid vært like imponert over melodiene. Og ikke minst rytmesansen hans. Fra da av var jeg «solgt», og det var også alle platene hans – solgt til meg. Ingen artist har jeg brukt så mye tid på som Cornelis, og stadig dukker det opp nye ting. Ingen person har jeg hatt så nært forhold til uten å ha møttes, jeg har i perioder følt at han er en gammel kompis. Men allikevel, det er tekst og musikk som fascinerer. Cornelis Vreeswijks sanger vil for meg alltid stå øverst på alle lister. Han var et geni, hans viser er geniale – nå og for alltid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *