Merkelige tider

Ingenting er som før. Det er merkelige tider. Min bestemor på snart 92 år sier at hun aldri har opplevd lignende siden okkupasjonen, og da er det sant. Jeg kjenner folk som har begynt å skrive dagbok i denne tiden, jeg er sikker på at det kan bli fantastisk dokumentasjon fra en tid vi forhåpentligvis ikke får igjen.

For de fleste av oss er dette ufarlig, men jeg tenker mye på de som er syke – jeg tenker enda mer på de som er døde. Det er alvor, det blir umulig å sutre over ikke å få dra på hytta om man tar nettopp det alvoret innover seg.

Det er med meg som med mange andre; livet har holdt høyt tempo så lenge at vi knapt husker noe annet. Så ble det bråstopp. Det ville føltes grusomt om det bare var en selv det gjaldt, men er langt lettere å takle når det er en kollektiv bråstopp. Og da må man innrømme noe, være ærlig på at dette tross alt er både sunt og utviklende. For hva har jeg brukt dagene mine til før dette? Hva var jeg opptatt av, hva irriterte meg og hva skulle jeg? For ofte har livet følte som et jag fremover mot noe, men hvor skal vi om ikke hit vi allerede er?

Mange sliter økonomisk av dette, og akkurat det slitet kommer nok til å vare en stund også. Det er lite inntekter i mange bransjer nå, men samtidig få adspredelser og derfor lite å bruke penger på. Jeg oppfatter meg som relativt nøysom, men det har gått opp ett og annet lys for meg også på denne fronten i disse dager. Forbruket mitt, som nær sagt alle andres, har gått gradvis oppover gjennom livet – nesten helt uten at vi merker det. Og det er mange grunner til at vi ikke kan fortsette slik. Restaurantbesøkene er hyppige, shoppingen ikke planlagt, drømmene er større og flere. Før dro vi på skitur til Geilo, nå er det like naturlig med Alpene – med uante konsekvenser. Når alt stoppet opp, kunne man plutselig skimte himmelen i Bejing og Himalaya kan nå ses fra byer hvor generasjoner kun har hørt om fjellene – som om de var blitt borte.

Jeg vet, som med de fleste andre, at jeg skal klare meg gjennom dette – på alle måter. Jeg vet at jeg etter dette kommer til å sette pris på ting jeg helt hadde glemt å sette pris på. Så kommer jeg nok til å glemme det av og til, men for alltid tror jeg det skal være mulig å hente frem følelser fra denne tiden. Savnet etter jobben, familien, vennene og klemmene. God Påske – det kommer til å gå bra❤️

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *